Tabuka gjør rett i å advare mot tvangsadopsjon
14.11.2005, Af Marianne Haslev Skånland, professor
13. november 2005:
En ny meddelelse på Tabuka forteller om danske myndigheters planer om å adoptere bort barn på et tidlig stadium og mot de naturlige foreldres vilje ("Tvangsadoption til debat").
Stefan Jul Gunnersen opplyser at Tabuka har vært representert i drøftelse med Socialministeriet, og at Tabuka har advart mot tvangsadopsjon. Enten det skyldes instinkt, eller egne erfaringer, eller kjennskap til faglitteraturen, så har Tabuka her med sikkerhet tatt en riktig avgjørelse.
I mitt arbeide med å sette meg inn i de forskjellige sider av sosialvesenets virksomhet overfor barn og deres familier stiftet jeg tidlig bekjentskap med faglitteratur ikke bare om tvangsfjernelse, men også om adopsjon.
Det som kommer frem, det er at én eneste omstendighet gjør adopsjon relativt uproblematisk: det er når foreldrene er døde og ingen andre nære slektninger kan og vil ta barnet til seg.
Under alle andre forhold, det være seg ved utenlandsadopsjon eller innenlands, adopsjon ved fødselen eller langt senere, så går det igjen og igjen at adopsjon medfører store problemer for ganske mange adopterte. De er, i likhet med fosterbarn, overrepresentert i statistikker for forskjellige typer mistilpasning, sykdom, tidlig død - blant annet ved selvmord, depresjoner, psykisk sykdom, fysisk sykdom, asosialitet, alkohol/narkotika-misbruk. Adoptivfamilier (både barna og deres adoptivforeldre) er overrepresentert i psykiatrien; en del adoptivforeldre sender barnet bort igjen; adoptivbarn blir oftere sendt på kostskole, adoptivbarn forlater hjemmet tidligere enn andre unge; store grupper har forlangt arkiver åpnet for å søke tilbake til sine naturlige foreldre, og de averterer på internett etter sine slektninger. Andre grupper av adopterte og deres foreldre, som har funnet tilbake til hverandre, er aktive politisk for å få stoppet all adopsjon.
Jeg kan gjerne komme tilbake med noen flere litteraturreferanser hvis ønsket, men blant all litteraturen, her er med én gang 3 bøker som man ikke så ofte hører om men som bør kunne interessere Tabuka:
Keith C. Griffith (1991): The Right to Know Who You Are. (Publisher: Katherine W. Kimbell, ISBN 0-9695151-0-3)
Evelyn Burns Robinson (2000): Adoption and Loss. The Hidden Grief (Publisher? Jacobyte Books, Adelaide, ISBN 1-74053-000-4)
Adoption and Healing. Proceedings of the International conference on Adoption and Healing, Wellington, Aotearoa New Zealand, 1997 (Publisher: New Zealand Adoption Education and Healing Trust, ISBN 0-473-04733-0)
(Alle bøkene forhandles av Invercauld Books & Publications, 257 15th Con. E., #R.R.2, Penetanguishene, Ontario, Canada - hvor jeg tror eieren selv er adoptert.)
Disse bøkene er produsert av folk med basis i Canada og Australia / New Zealand, hvor de blant annet har arrangert konferanser. Det er opplysende å lese om hvordan adoptivbarn er gått sammen med både sine naturlige foreldre og sine adoptivforeldre om å FORKLARE storøyede sosialarbeidere at familienes vanskeligheter som gjorde at de hadde tatt kontakt med det såkalte hjelpeapparat, ikke skyldtes noe av det sosialarbeiderne var opplært til å tro, de skyldtes selve det at barnet var adoptert.
Akkurat som når det gjelder fosterbarn, betyr det at prognosene er dårligere enn normalbefolkningens, slett ikke at det går ille med alle eller med majoriteten; og det er langt flere adopterte enn fosterbarn som ikke føler at de har spesielle problemer på noen måte. MEN: Det unnskylder ikke at et samfunn PLANLEGGER som om adopsjon var naturlig og ekvivalent med oppvekst hos sin naturlige familie.
En god del påstander fra sosial-psykologiske kretser som sirkulerer, går ut på at adopsjon løser de problemer som fosterhjems-plasering drar med seg. Det er ikke tilfelle, og argumentasjonen for det er avslørende selvmotsigende.
Alle sosialvesenets spekulasjoner om hvordan bånd dannes og om hva som skaper følelser og adferd - de har gått ad undas. De "barnefagliges" teorier om sosial arv, om tilknytning og tilpasning - de bygger på en ynkelig, klosset og primitiv idé om at mennesker er som planter, som uten bevissthet og rent mekanisk sender røtter ned og fester seg hvis jordsmonnet er det riktige.
Men mennesker er ikke slik. De tenker, og sterke følelser er knyttet til de tanker de gjør seg. Og de har sprog, noe som medfører at de kan få informasjon ikke bare fra her-og-nå-situasjonen, men om både fortiden og om fremtiden. Derfor er det vel også at så mange adoptivbarns uro ikke avtar ved at de faller til ro i adoptivhjemmet. Når barna vokser til, forstår de mer og mer, og med økende forståelse og økende mulighet til å sette sin vilje igjennom, bryter de med økende kraft og i øket antall ut av det de føler ikke å være deres egentlige, naturlige tilhold her på jorden, og søker sitt egentlige revir. Statistikker over oppløste adopsjoner og havarerte adopsjonsforhold kan forsøkes holdt skjult, men noe kommer frem tross myndighetenes hemmelighold.
|